Topp vitenskapelig problem med evolusjon: Artsdannelse
Av Jonathan Wells, 17. Februar, 2022. Oversatt herfra.

Redaktørens notat: Vi er glade for å presentere en serie av biolog Jonathan Wells om de viktigste vitenskapelige problemene med evolusjon. Dette er den sjuende oppføringen i serien, utdrag fra den nye boken The Comprehensive Guide to Science and Faith: Exploring the Ultimate Questions About Life and the Cosmos -lenke. Finn hele serien, så langt her.

Bilde 1. Hampnesle

Vi vet at artsdannelse har skjedd, fordi mange nye arter har dukket opp i livets historie. Evolusjonsbiolog Ernst Mayr skrev: "Darwin kalte sitt store verk On the Origin of Species, for han var fullt klar over det faktum at endringen fra en art til en annen var det mest grunnleggende evolusjonsproblemet."(1) I følge evolusjonsbiolog Douglas Futuyma , er artsdannelse "en forutsetning for mangfold" som kreves for evolusjon. Artsdannelse "står på grensen mellom mikroevolusjon - de genetiske endringene i og blant populasjoner - og makroevolusjon."

Men hvordan oppstår artsdannelse?
Noe av problemet er at begrepet art er notorisk vanskelig å definere. En definisjon som gjelder for planter og dyr, vil ikke nødvendigvis fungere for bakterier, og definisjoner som gjelder for levende ting vil ikke nødvendigvis fungere for fossiler. Fra og med 2004 var flere dusin definisjoner i bruk blant biologer og paleontologer.(3) Den definisjonen som oftest brukes av evolusjonsbiologer er det "biologiske artsbegrepet", ifølge hvilket arter er grupper av gjensidige naturlige populasjoner som er reproduktivt isolert fra andre slike grupper.(4)

Bilde 2. Polyplodi

Hvis arter er definert på denne måten, er det på en måte blitt observert spesifikasjon i laboratoriet. Normalt når to forskjellige arter hybridiserer, enten naturlig eller kunstig, er hybridene sterile fordi mors- og fars -kromosomene er for forskjellige og ikke kan koble seg sammen i celledeling. Noen ganger gjennomgår hybriden imidlertid kromosomdobling, eller polyploidi. Med matchende sett av kromosomer som kan gjennomgå celledeling, kan hybriden da være fruktbar og utgjøre en ny art under det biologiske artsbegrepet. I de første tiårene av 1900-tallet brukte den svenske vitenskapsmannen Arne Müntzing to plantearter for å lage en hybrid som gjennomgikk kromosomdobling for å produsere hampnesle, et medlem av myntefamilien som allerede var funnet i naturen.(5)

Artsdannelse ved polyploidi kalles sekundær artsdannelse for å skille den fra primær artsdannelse - delingen av en art i to. I følge Douglas Futuyma gir polyploidi "ikke store nye morfologiske egenskaper ...[og] forårsaker ikke utviklingen av nye slekter" eller høyere nivåer i det biologiske hierarkiet.(6) Så selv om sekundær artsdannelse ved polyploidi har blitt observert i blomstrende planter, er det ikke løsningen på Darwins problem. Løsningen vil være primær artsdannelse ved variasjon og seleksjon, som ikke er observert.

Darwin og begynnende arter
I 1940 hevdet genetikeren Richard Goldschmidt at "fakta om mikroevolusjon ikke er tilstrekkelig for en forståelse av makroevolusjon". Han konkluderte: "Mikroevolusjon fører ikke utover artens grenser, og de typiske produktene av mikroevolusjon, de geografiske rasene, er ikke begynnende arter." (7)

Bilde 3. Mikro- ulik makro -evolusjon

Darwin brukte begrepet 'begynnende art' (incipient species) for å referere til en variasjon av en art han trodde var i ferd med å bli en ny art: "Jeg tror at en godt markert variasjon med rette kan kalles en begynnende art." (8) Men hvordan kan vi vite om to varianter (eller raser) er i ferd med å bli separate arter? Sankt Bernard og Chihuahuaer er to varianter av hundearten (Canis lupis familiaris) som av anatomiske årsaker ikke naturlig blander seg. Er de på vei til å bli separate arter? Ainu-folket i Nord-Japan og !Kung i Sør-Afrika er medlemmer av menneskearten (Homo sapiens sapiens). Selv om mennesker fra begge grupper utvilsomt kunne krysse hverandre, uten moderne teknologi, som gir massebevegelse av mennesker rundt om på kloden, ville de (for alle praktiske formål) blitt reproduktivt isolert geografisk, språklig og kulturelt. Er de av den grunn begynnende arter? Det er klart at Darwins term begynnende art, er en teoretisk prediksjon, ikke bevis.

Opprinnelsen til en ny art?
En gang leste vi i nyhetsmediene at forskere endelig har observert opprinnelsen til en ny art. Slike tilfeller er imidlertid alltid eksempler på begynnende artsdannelse, eller tilfeller der forskere har utledet fra allerede eksisterende arter hvordan de kan ha delt seg i fortiden. (9) Observasjonsbevis for primær artsdannelse mangler fortsatt.
I 1992 skrev evolusjonsbiolog Keith Stewart Thomson: "Et spørsmål om uavsluttet sak for biologer, er identifiseringen av evolusjonens rykende pistol", og "evolusjonens rykende pistol er artsdannelse, ikke lokal tilpasning og differensiering av populasjoner." Før Darwin, forklarte Thomson, var konsensus at arter bare kan variere innenfor visse grenser; faktisk hadde århundrer med kunstig seleksjon tilsynelatende demonstrert slike grenser eksperimentelt. "Darwin måtte vise at grensene kunne brytes," skrev Thomson, og "det trenger vi også." (10)

I 1996 skrev biologene Scott Gilbert, John Opitz og Rudolf Raff:
Genetikk kan være tilstrekkelig for å forklare mikroevolusjon, men mikroevolusjonære endringer i genfrekvens ble ikke sett på som i stand til å gjøre et reptil om til et pattedyr eller å omdanne en fisk til en amfibie. Mikroevolusjon ser på tilpasninger som angår overlevelsen til de sterkeste, ikke ankomsten til de sterkeste.
De konkluderte: "Artens opprinnelse - Darwins problem - forblir uløst." (11)

Bilde 3. Biolog Lynn Margulis om makroevolusjon

Bevis for primær artsdannelse
Den engelske bakteriologen Alan Linton lette etter bevis på primærspesiasjon og konkluderte i 2001:
Det finnes ingen i litteraturen som hevder at en art har vist seg å utvikle seg til en annen. Bakterier, den enkleste formen for selvstendig liv, er ideelle for denne typen studier, med generasjonstid på tjue til tretti minutter, og populasjoner oppnådd etter atten timer. Men gjennom 150 år med vitenskapen om bakteriologi, er det ingen bevis for at en bakterieart har endret seg til en annen... Siden det ikke er bevis for artsendringer mellom de enkleste formene for encellet liv, er det ikke overraskende at det ikke er bevis for evolusjon fra prokaryote [f.eks. bakterielle] til eukaryote [f.eks. plante og dyre] -celler, enn si gjennom hele utvalget av høyere flercellede organismer.(12)

I 2002 skrev evolusjonsbiologene Lynn Margulis og Dorion Sagan: "Artsdannelse, enten det er i det avsidesliggende Galápagos, i laboratorieburene til droso-filosofene [de som studerer fruktfluer], eller i de overfylte sedimentene til paleontologene, har fortsatt aldri vært direkte sporet." (13) Så evolusjonens rykende pistol mangler fortsatt.
Da gjenstår den avsluttende oppføringen i serien, "Darwins ene feilaktige Argument." -følger rett under referansene her.

Referanser
Notes
1. Ernst Mayr, The Growth of Biological Thought (Cambridge, MA: Harvard University Press, 1982), 403.
2. Douglas J. Futuyma, Evolution (Sunderland, MA: Sinauer Associates, 2005), 401.
Jerry A. Coyne and H. Allen Orr, Speciation (Sunderland, MA: Sinauer Associates, 2004), 25.
3. Mayr, The Growth of Biological Thought, 273; Coyne and Orr, Speciation, 26-35.
4. Arne Müntzing, "Cytogenetic Investigations on Synthetic Galeopsis tetrahit," Hereditas 16 (1932), 105-154.
5. Futuyma, Evolution, 398.
6. Richard Goldschmidt, The Material Basis of Evolution (New Haven, CT: Yale University Press, 1940), 8, 396.
7. Charles Darwin, Origin of Species, 1st ed., 52, http://darwin-online.org.uk/content/frameset?pageseq=67&itemID=F373&viewtype=side (accessed August 23, 2020).
8. Jonathan Wells, The Politically Incorrect Guide to Darwinism and Intelligent Design (Washington, DC: Regnery, 2006), 52-55.
9. Keith Stewart Thomson, "Natural Selection and Evolution’s Smoking Gun," American Scientist 85 (1997), 516-518.
10. Scott F. Gilbert, John M. Opitz, and Rudolf A. Raff, "Resynthesizing Evolutionary and Developmental Biology," Developmental Biology 173 (1996), 357-372.
12. Alan H. Linton, "Scant Search for the Maker," The Times Higher Education Supplement (April 20, 2001), Book Section, 29.
13. Lynn Margulis and Dorion Sagan, Acquiring Genomes: A Theory of the Origins of Species (New York: Basic Books, 2002), 32.

Darwin's éne feilaktige argument
Av Jonathan Wells, 18. February, 2022
Oversatt herfra.

Bilde 4. Darwin med ett feilaktig argument

Redaktørens notat: Vi er glade for å presentere en serie av biolog Jonathan Wells om de viktigste vitenskapelige problemene med evolusjon. Dette er den åttende og siste oppføringen i serien, utdrag fra den nye boken The Comprehensive Guide to Science and Faith: Exploring the Ultimate Questions About Life and the Cosmos -lenke. Finn hele serien, så langt her.

Darwin kalte 'On the Origin of Species' for "ett langt argument". (1) Det var et argument som motarbeidet læren om at arter var blitt skapt individuelt, og et argument som foreslo hypotesen om at alle levende ting er modifiserte etterkommere av en eller noen få felles forfedre. Men hypotesen ble ikke støttet i 1859, og bevisene for den er fortsatt utilstrekkelige. Homologi har blitt et sirkulært resonnement. Fossilregisteret forblir i beste fall usikkert (og sannsynligvis i motsetning til darwinistisk gradualisme), og molekylær fylogenier blir gjennomhullet av inkonsekvenser. Naturlig seleksjon og mutasjon produserer ikke annet enn endringer innen eksisterende arter. Og artens opprinnelse - Darwins sentrale problem - forblir uløst.

'On the Origin of Species' kan ha vært ett langt argument, men fra empirisk vitenskaps ståsted kan fortsatte påstander om at bevisene for evolusjon er "uomtvistelige" (2) (som Richard Dawkins sa det), bedre kalles en lang bløff.

Bilde 5. Wells motbeviser Darwins argument

Referanser:
1. Darwin, Origin of Species, 1st ed., 459.
2. Richard Dawkins, The Greatest Show on Earth: The Evidence for Evolution (New York: Free Press, 2009), vii.

Jonathan Wells
Senior stipendiat, Senter for Vitenskap og Kultur
Jonathan Wells har mottatt to Ph.D.s, én i molekylær- og celle-biologi fra University of California i Berkeley, og én i religionsvitenskap fra Yale University. Han er seniorstipendiat ved Discovery Institutes senter for vitenskap og kultur, og har tidligere jobbet som postdoktor forskningsbiolog ved University of California i Berkeley og veileder for et medisinsk laboratorium i Fairfield, California. Han underviste også i biologi ved California State University i Hayward og fortsetter å forelese om emnet.

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund